Stil og musikk

kilde: wikimedia commons

Er det dumt å dele folk etter bostedet? Jeg vilel tro det er det, men det viste seg at i verdenen finnes det store kulturelle forskjeller som innebærer mye forskjellig: hvordan man oppfører seg mot andre, hvordan oppfatter man sitt eget og det andre kjønnet, hva er romantisk og hva ikke, hvorfor man skal inngå et forhold eller ekteskap osv. Dype, psykologiske prosessene er innskrevet inn i hjernene våre, og noen ganger er det vanskelig å gjøre annet en vi har vennet oss til å gjøre.

Det er totalt idiotisk å dele menn i «svenske», eller «tyrkiske» osv. Det er ikke nasjoner som danner folk, folk danner nasjoner, og jeg har merket mer regionale enn nasjonale forskjeller. La meg forklare hvordan jeg utførte forskningen min.

Jeg reiser mye rundt, men jeg kan ikke være alle steder mye tid, må jobbe og alt. Men jeg har flørtet mye på nettet, som de fleste moderne folk gjør. Noen datingnettsteder som www.flirtfair.no er ganske internasjonale og da er man mange forskjeller. Jeg skulle reise i Italia en gang og lekte litt med flirtfair. Det første jeg merket på siden, som var litt iøynefallende er utseende, selvfølgelig. Ikke at jeg visste det før men ikke alle italienere er svarthårete med brunt solet hud – det er mange med lyst hår og blå øyne også. Men det som skiller dem fra skandinavere er måten dere går og oppholder seg rundt andre folk. Nordmen liker å vise at de har et pent hus, et pent bil og fine klær, men italienere har utviklet en rekke teknikker for å vise fram de sexuelle kreftene sine uten at ed faktisk gjør noe seksuelt. Måten de beveger kroppen sin er tilegnet for å framheve de mannlige kroppsdelene som skuldrene, overarmen, lysken. Måten de smiler på eller ser på deg sier «jeg skal knulle deg». De bruker kroppen sin for å gjøre deg tent. Det er kjempeviktig med å posere for dem!

Men i profilene på flirtfair er de også ganske forskjellige. Italienere bruker for eksempel ganske lengre tekster om hva de VIL. Eller, for å være helt presis, hva de IKKE vil. Våre egne norske skriver stortsett om seg selv og hva de liker, hva de pleier, og så en eller (absolutt maksimum) to setninger om hva de leter etter. Det kan virke veldig frekk for en skandinaver at folk sier hva de egentlig tenker, men er det ikke bare den grusomme sannheten? Som for eksempel «Jeg skal ikke svare på meldinger fra tykke damer, dere behøver ikke engang ta kontakt!». I denne konkuransen mellom nordmenn og italienere er jeg nødt til å stemme for italienere. Det blir uhyre irriterende når folk på flirtfair later som om de er den jævle moder teresa på profilene sine, og når du sender melding så får man plutselig «vekk fra meg» meldinger! Forresten er italenere kjekkere…

Men i Russland hersker det en merkelig type hykleri, ligner litt på den skandinaviske, men i hvert fall forskjellig. Folk på flirtfair er i stand til å kreve knulletreff fra deg, men samtidig tilby ikke noe i gjengjeld. Og du tenker, ok felles nytte, det går nok bra… men når de flørter live, er de forberedt til å sende opp til ti drikker til deg uten at de tar kontakt med deg. Oppførselen er da litt possesiv og de tror de har «kjøpt» oppmerksomheten din. Og en av dem sa til og med til meg at «alit har en pris», som er litt sant… Men på nettet er du behandlet helt annerledes, nesten som en prostituert! Her må skandinavere få stammen min i konkuransen mer russere.

 Jeg bodde i USA i ett år og jobbet mye. Der er det ikke som i Europa med ferie og sånne greier, man er nødt til å jobbe kjempemye og ta ubetalt ferie. Det var mye stress, og jeg måtte «play hard» for å overleve den jobben, selv om selve jobben ikke var så verst. Jeg brukte flere nettsteder for å finne nye venner og nye eventyr

kilde: http://upload.wikimedia.org/

, blant annet et som heter flirtfair. Det har allerede vært 3 måneder siden jeg kom, begynte å jobbe, tilpasset meg det nye miljøet og jeg tenkte at det var på tide å skaffe seg litt moro. Jeg gikk ut med noen svenske venner som bodde i Chicago også, men jeg ble sulten på litt amerikansk fast food, hvis dere forstår hva jeg mener.

Jeg begynte å lete etter sjekke amerikanere på flirtfair gjennom noen parametre som alder og kroppstype, og etter at jeg hadde funnet noen, flørtet vi mye. Noen av starta med sexchat og noen dem foreslo selvfølgelig at vi treffes en gang i framtiden. Jeg ble så tent fordi jeg ikke hadde en date på lenge og så tenkte jeg at jeg kunne først ta kontakt med alle sammen jeg likte og var online på flirtfair, og så velge mellom noen som har fri for en live flørting.

Da arrangerte jeg endelig noe, og gikk på bussen til bysentrum for å treffe ham «for å drikke kaffe», og jeg fikk melding på mobil at han er på vei. Men så fikk jeg en melding til som sa «jeg er på vei!». Hæ? Jeg bladde gjennom alt jeg hadde skrevet på flirtfair… og så oppdaget jeg at jeg skrev med to forskjellige menn, og arrangerte «å drikke kaffe» med begge to! Og på samme tid, samme plass!! I løpet av neste 2 minutter kom jeg på en helveteslurt plan.

Jeg traff den første etter at jeg hadde skrevet til den andre at jeg kommer for sent, så at vi treffes på en kafe. Den første var hyggelig, kjekk, men for meg, som er kjempeglad i flørting, var han litt for kjedelig, han snakket om de vanlige tingene og jeg hadde håpet at han kommer til å fortelle meg hvor uhyre vakker jeg ser ut. Da, unnskyldte jeg meg og gikk på do, men da han så i motsatt retning, gikk jeg ut til kafeen ved siden og traff den andre. Vi snakket i fem minutter, og han flørtet med meg mye, men så kanskje ikke så bra ut som den første, men var allikevel sjekk. Etter fem minutter «måtte jeg på do» og gikk tilbake til den andre kafeen gjennom kjøkkenet mens jeg tenkte at jeg sikkert hadde blitt helt gal. Jeg satt med den andre og tenkte på hva blir det neste jeg skulle gjøre – jeg har ingen plan nå!

Det husket jeg.

Jeg sa til ham at jeg må ut raskt for å hilse på en venn som jeg så på gata, gikk til den andre kafeen, sa det samme til den andre, og jeg gikk ut hvor begge deler kunne se meg gjennom kafevinduet og «falte på bekken bevisstløs». Begge to sprang for å hjelpe meg, og jeg skrek av «smerte», og prøvde ikke å le av den dumme ideen min. Gjennom skrikene, ba jeg dem bære meg hjem, og det gjorde de. Jeg introduserte dem til hverande og sa at det er «en venn av meg», de ble venner raskt.

Vi kom hjem, og så… ja, jeg drakk dobbelt espresso, kan man si.